Smak av hverdagsliv

Foto: Avislesing på jobb i en pause. Overskriftene er som så ofte den
politiske deadlocken og mennesker påvirket av landets fattigdom.

Må man ha noe spesielt spennende å komme med for å skrive et blogginnlegg funderer jeg over og googler fenomenet. Det ser ikke sånn ut, jeg puster lettet ut og bestemmer meg for å skrive litt om hvordan det er å være i Nepal.


Melk og avis på døra
Vakta vår kommer med avisa og kl 8.15 er det ei dame fra en landsby litt utenfor området vi bor i som kommer og selger oss 0.5l fersk kumelk for 20 rupies. Melken må kokes og språklæreren vår kan fortelle at den ikke er like god som bøffelmelk, men grei til å lage yoghurt og rispudding av. Vi får se hvordan det går med det prosjektet, foreløpig er den glimrende koke søt te med krydder i eller til å ha på havregrøten.


Lager dere mat selv?
- Og hvem koker risen, spør nesten alle vi møter. - Vi bytter på å lage mat, og ofte blir det sånn at den som ikke lager maten, vasker opp, svarer vi. Jeg vet ikke helt hva folk tenker om det svaret, de fleste smiler og ler, og for å være ærlig spiser vi mer ute enn hjemme, det er både praktisk og lønnsomt.

Dus med trafikken
Litt etter halv ti hver dag hiver vi oss på sykkelen og strener mot jobb, en ca 15 minutters tur gjennom Patans humpete, smale, støvete og støyende gater. Instinktet mitt gjør at jeg stadig presser andre folk over på feil side av gata og enkelte rister oppgitt på hodet av en utlending i trafikken. En av kollegaene våre sa her en dag: Haha, now you look like real tourists! i det vi hentet frem syklene våre da arbeidsdagen var over. Så mye for å skli inn i miljøet.

Emil er sjuk
Og jeg kjeder meg litt på jobb. Vi har såvidt kommet i gang med å planlegge fremdriften i arbeidet vårt, men alle er på en slags post-Tihar-bølge her og det er ikke mye som skjer. Jeg rusler en tur over til kontoret på andre siden av gata der alle de som jobber i distriktet vårt er, men føler meg litt til overs, etter noen høflighetsfraser og tedrikking begynner de å snakke fort på nepali seg i mellom, jeg irriterer meg over å ikke kunne språket og tusler etterhvert tilbake for å skrive videre på artikkelen til Røde Kors Avisa i Sør-Trøndelag.

Om å oppleve styrke gjennom kunnskap

"You drive by rules, we drive by situation", sier Bipul, kontaktperson og prosjektkoordinator, da vi setter oss i bilen klare til å ta fatt på den ti timers kjøreturen ut av Kathmandu til Palpa district, vestover i Nepal. Nå er vi nettopp hjemme fra en ukes felttur. Vi besøkte prosjektet Enabling Youth to Combat HIV, Trafficking Social Discrimination, finansiert av Norges Røde Kors.

Kvinnegrupper. Det er som å komme hundre aar tilbake i tid, overalt er det kveg, geiter, høns og mennesker som bærer ved til denne og neste dags matlaging, sekker med ris, kurver med vannkrukker. Enkelte har fått plass i fullastede jeeper, de sitter på taket sammen med bagasjen eller henger på utsiden i de fullstappede kjøretoyene. Men de aller fleste går og går og går. Så gjør også vi. Veien til det første kvinnegruppeprosjektet vi besøker har så dårlige veier at vi lar Røde Kors bilen stå og tar beina fatt i to timer. Kvinnene vi skal møte har også gått i minst to timer for å treffe oss, men i tillegg har de først laget mat til hele familien, tatt morgenstell og forberedt resten av dagens måltider.

Hjertelig smilende kvinner og nysgjerrige blikk møter oss i Maldap. 500 mennesker bor her og de har ikke nok mat, vann eller inntekter. Vi teller ca 25 kvinner mellom 18 og 55 år som alle er en del av rosjektet som fokuserer på økt sosial inkludering, kunnskap om seksuell helse og Human Trafficking. Flere har med de yngste barna sine og som tilhørere er seks, syv nysgjerrige menn. I fire måneder har de truffet hverandre jevnlig og hver gang er det et nytt tema som diskuteres. Det gir oss selvtillitt å ha kunnskap, sier flere av kvinnene. Vi kan diskutere med mennene og faktisk vite hva som er rett og ikke. Før visste vi heller ikke så mye om Hiv, vi hadde hørt rykter, men nå vet vi. Når vi henter vann eller vasker klær snakker vi med de andre kvinnene i landsbyen, det er viktig for oss aa gi alle tilgang på den kunnskapen vi får i gruppene.

Vi møter to kvinnegrupper i Palpa, begge har samme grunnlag, tema og struktur. Dette er praktisk utdanning av de aller fattigste med minst tilgang på ressurser og som er mest utsatt for menneskehandel på et eller annet vis. Ved hvert møte betaler alle 10 rupies *ca 70 øre* til et fond som kvinnene i fellesskap bestemmer hvordan skal brukes, noen låner til å kjøpe ekstra varer til butikken sin og noen midler spares til krisesituasjoner, som hvis noen trenger ambulanse.

Training for gutter. I tillegg er vi med på en trening for unge gutter som er ferdig med grunnskolen men som ikke har noen jobb å gå til. Guttene sitter som tente lys under demonstrasjonen av kondom og er sjenerte i diskusjonene omkring forelskelse og følelser, omtrent som hjemme i Norge igrunn. Dagen etter i en annen landsby møter vi gutter som gjennomgikk denne treningen for noen måneder siden, og vi spør hva som har vært morsomst. Vi øvde mye på å snakke med hverandre og med andre, og vi har hatt samfunnsmøter, gateteater og snakket med foreldre og søsken om Hiv og menneskahandel. I Nepal er det også et stort problem at kvinner som for eksempel er enker ses på som onde hekser som støtes ut av samfunnet, og mye av arbeidet i gruppene rettes mot denne gruppen.

Skolegrupper for ungdom. Siste dag i felt møter vi ei jente på 16 år som forteller at hun etter å ha hatt en trening i en av Røde Kors sine Junior Circle grupper skrev et brev til broren sin. Han har, som så mange av de andre mennene i landsbyen, reist til India for å jobbe. Broren min ble så glad da han hørte om hvor mye jeg hadde lært, og han oppfordret meg til å virkelig jobbe hardt med å spre denne informasjonen. Men så fyles oynene hennes med tårer og hun får problemer med å fortsette historien. Tårefullt forteller hun at broren nå er sporløst forsvunnet og ingen har hørt fra ham på flere måneder. Det er med klump i halsen og dyp respekt for landsbyboerne og Nepal Røde Kors sitt arbeid vi tar fatt på hjemturen til vårt trygge hjem i Kathmandu, vel vitende om at vi har juice i kjøleskapet og er bare en taxitur unna deilig italensk pizza hvis vi vil.

Ivrige ungdommer i Lalitpur District!

Foto: Umita var Ungdomsdelegat i 2007/2008 og forteller
om Røde Kors Ungdom i Norge. Foto: Gruppebilde med alle møtedeltakerne.

Endelig fikk vi møte de frivillige vi skal arbeide sammen med de neste 8 månedene! Jeg skal ærlig inrømme at jeg har vært klar for dette øyeblikket i lang tid nå. Ikke overraskende ble møtet på ingen måte som vi forventet oss, vi forsto nesten ingen ting av hva som ble sagt, men vi fikk ihvertfall formidlet grunnene til at vi er her og at vi gjerne vil være med å hjelpe. Vi er allerede inviert på tre arrangement, morgendagens Condom Day, Tihar om en uke og training uka deretter. Godt å være i gang!

Foto: Basu, meg og Bhuwan etter møtet.

Øsende regn i Nepal

Over 40 mennesker er døde, 1000 er fordrevet fra sine hjem, 17 000 familier og mer enn 100 000 personer er berørt av de siste dagers kraftig regnskyll sørvest i Nepal. Nepal Røde Kors arbeider lokalt i de 12 distriktene det er meldt om oversvømmelse med å mobilisere frivillige og ressurser til å ta seg av ofrene.

– De fleste som er berørt av det heftige regnet er fattige. De bor gjerne i dårlig bygde hus som ikke tåler slikt regn, forteller beredskapsjef i Nepal Røde Kors Pitambar Aryal, da vi møtte ham i går på hovedkontoret. Det er travle dager på Disaster Management kontoret for tiden, han forteller at de kontinuerlig arbeider med å få en oversikt over situasjonen samtidig som de mobiliserer helikoptre for å få folk ned fra hustak og trær.

8 distrikt er berørt, de frivillige og ansatte i distriktene har sålangt hovedansvaret for arbeidet, men en del mennesker bor også i fjernere strøk der det er vanskeligere å komme til. Dette er hovedprioritert kartleggingsarbeid nå, og er viktig for å legge opp en strategi for det videre arbeidet med de berørte.

Dersom regnet fortsetter vil utviklingen kunne bli svært uheldig. Det er innhøstingstid i Nepal nå, ris og hvete sto for noen dager siden klare til å bli mat ute på jordene, men mye av dette er nå ødelagt av regnet. – Monsunen skulle vært over for lenge siden, sier Aryal, det voldsomme regnet kommer overraskende på oss alle. Nå må vi prioritere å hjelpe de som har mistet hus og hjem først, vi må forberede nødhjelpspakker med tepper, telt, mat og vann, understreker Aryal, mens han venter på dagens oppdaterte rapport som skal komme nå hvert øyeblikk.

Vi får et kjapt bilde av ham mens han forklarer litt om de berørte områdene, før han blir oppslukt av en epost og vi ser vår besøkelsestid som over for denne gang.

Her kan du støtte Røde Kors sitt internasjonale nødhjelpsarbeid.

Fra Kathmandu mot Himalaya – og tilbake igjen

Mat og familie. Dashain har åpnet mine øyne for hvor nært menneskene i dette landet er knyttet til mat og familie. Byen tømtes nesten for mennesker i løpet av feiringen fordi så mange reiser hjem til bygda si. På hvert et gatehjørne var det forhandlinger om matpriser og slakting av dyr – gjerne midt i gata, av barn som av voksne.

Tikka hos Rabina. Vi var så heldige å bli invitert hjem til Rabina, vår kontaktperson på distriktskontoret til både middag og til Tikka dagen etter. Tikka er de eldres velsignelse og gode ønsker til de yngre for det kommende året. Vi fikk Tikka av både moren og bestemoren hennes, og seremonien foregikk slik: Først fikk vi orange og en sort tikka øverst i panna. En kvast med grønt gress ble plassert i håret, et rødt bånd rundt halsen og 20 rupies i handa. Det er heller ikke slik at man kan gå fra noens hjem uten å ha fått noe å spise eller drikke, så den dagen ble det mye Dahl Bhat og cola.

3400 moh. Siden familie er førstepri i Dashain, og våre familier er hjemme i Norge, bestemte vi oss for at dette var en glimrende andledning for å ta vår første ferie. Og akkurat det angrer jeg ikke på et sekund. Vi tok turen til Pokhara, vestover i landet, og fra der dro vi på fire dagers trekking. Det var ubeskrivelig deilig å komme litt ut av dalen vi bor i og til frodig natur og høye fjell. For min del har jeg ikke vært så høyt oppe noen gang i mitt liv, den ene dagen klatret vi 1500 meter nesten rett opp. Den tredje dagen var det ingen kjære mor, men opp og hoppe før kl. 04:45, på med klær og frem med lommelykta for å løpe opp 500 meter for å se soloppgangen på en liten del av Himalaya – og for et syn – vi så 12 fjelltopper på 7000-8000 meter! Men denne turen var også en genial måte å få et lite innblikk i hvordan man lever livene sine på landsbygda – det går ingen veier og alt som man ikke dyrker selv må bæres opp enten på muldyr eller av en selv.

Tilbake igjen. Rommet vi sitter i har en grønnfarge som den leger har på frakken når de skal operere. Gjennom de tre store åpne vinduene her oppe i annen etasje overdøves vår tastaturklimpring av biltut, skråling fra den offentlige vannhenteplassen like under og slipelyder fra de titalls minifabrikkene som lager fantastiske religiøse statuer i messing. Vi har vår første arbeidsdag på distriktskontoret og er allerede langt inni planleggingen av workshops og møter med ungdommene. Herlig!