Smak av hverdagsliv

Foto: Avislesing på jobb i en pause. Overskriftene er som så ofte den
politiske deadlocken og mennesker påvirket av landets fattigdom.

Må man ha noe spesielt spennende å komme med for å skrive et blogginnlegg funderer jeg over og googler fenomenet. Det ser ikke sånn ut, jeg puster lettet ut og bestemmer meg for å skrive litt om hvordan det er å være i Nepal.


Melk og avis på døra
Vakta vår kommer med avisa og kl 8.15 er det ei dame fra en landsby litt utenfor området vi bor i som kommer og selger oss 0.5l fersk kumelk for 20 rupies. Melken må kokes og språklæreren vår kan fortelle at den ikke er like god som bøffelmelk, men grei til å lage yoghurt og rispudding av. Vi får se hvordan det går med det prosjektet, foreløpig er den glimrende koke søt te med krydder i eller til å ha på havregrøten.


Lager dere mat selv?
- Og hvem koker risen, spør nesten alle vi møter. - Vi bytter på å lage mat, og ofte blir det sånn at den som ikke lager maten, vasker opp, svarer vi. Jeg vet ikke helt hva folk tenker om det svaret, de fleste smiler og ler, og for å være ærlig spiser vi mer ute enn hjemme, det er både praktisk og lønnsomt.

Dus med trafikken
Litt etter halv ti hver dag hiver vi oss på sykkelen og strener mot jobb, en ca 15 minutters tur gjennom Patans humpete, smale, støvete og støyende gater. Instinktet mitt gjør at jeg stadig presser andre folk over på feil side av gata og enkelte rister oppgitt på hodet av en utlending i trafikken. En av kollegaene våre sa her en dag: Haha, now you look like real tourists! i det vi hentet frem syklene våre da arbeidsdagen var over. Så mye for å skli inn i miljøet.

Emil er sjuk
Og jeg kjeder meg litt på jobb. Vi har såvidt kommet i gang med å planlegge fremdriften i arbeidet vårt, men alle er på en slags post-Tihar-bølge her og det er ikke mye som skjer. Jeg rusler en tur over til kontoret på andre siden av gata der alle de som jobber i distriktet vårt er, men føler meg litt til overs, etter noen høflighetsfraser og tedrikking begynner de å snakke fort på nepali seg i mellom, jeg irriterer meg over å ikke kunne språket og tusler etterhvert tilbake for å skrive videre på artikkelen til Røde Kors Avisa i Sør-Trøndelag.