Kvinnegrupper. Det er som å komme hundre aar tilbake i tid, overalt er det kveg, geiter, høns og mennesker som bærer ved til denne og neste dags matlaging, sekker med ris, kurver med vannkrukker. Enkelte har fått plass i fullastede jeeper, de sitter på taket sammen med bagasjen eller henger på utsiden i de fullstappede kjøretoyene. Men de aller fleste går og går og går. Så gjør også vi. Veien til det første kvinnegruppeprosjektet vi besøker har så dårlige veier at vi lar Røde Kors bilen stå og tar beina fatt i to timer. Kvinnene vi skal møte har også gått i minst to timer for å treffe oss, men i tillegg har de først laget mat til hele familien, tatt morgenstell og forberedt resten av dagens måltider.
Hjertelig smilende kvinner og nysgjerrige blikk møter oss i Maldap. 500 mennesker bor her og de har ikke nok mat, vann eller inntekter. Vi teller ca 25 kvinner mellom 18 og 55 år som alle er en del av rosjektet som fokuserer på økt sosial inkludering, kunnskap om seksuell helse og Human Trafficking. Flere har med de yngste barna sine og som tilhørere er seks, syv nysgjerrige menn. I fire måneder har de truffet hverandre jevnlig og hver gang er det et nytt tema som diskuteres. Det gir oss selvtillitt å ha kunnskap, sier flere av kvinnene. Vi kan diskutere med mennene og faktisk vite hva som er rett og ikke. Før visste vi heller ikke så mye om Hiv, vi hadde hørt rykter, men nå vet vi. Når vi henter vann eller vasker klær snakker vi med de andre kvinnene i landsbyen, det er viktig for oss aa gi alle tilgang på den kunnskapen vi får i gruppene.
Vi møter to kvinnegrupper i Palpa, begge har samme grunnlag, tema og struktur. Dette er praktisk utdanning av de aller fattigste med minst tilgang på ressurser og som er mest utsatt for menneskehandel på et eller annet vis. Ved hvert møte betaler alle 10 rupies *ca 70 øre* til et fond som kvinnene i fellesskap bestemmer hvordan skal brukes, noen låner til å kjøpe ekstra varer til butikken sin og noen midler spares til krisesituasjoner, som hvis noen trenger ambulanse.
Training for gutter. I tillegg er vi med på en trening for unge gutter som er ferdig med grunnskolen men som ikke har noen jobb å gå til. Guttene sitter som tente lys under demonstrasjonen av kondom og er sjenerte i diskusjonene omkring forelskelse og følelser, omtrent som hjemme i Norge igrunn. Dagen etter i en annen landsby møter vi gutter som gjennomgikk denne treningen for noen måneder siden, og vi spør hva som har vært morsomst. Vi øvde mye på å snakke med hverandre og med andre, og vi har hatt samfunnsmøter, gateteater og snakket med foreldre og søsken om Hiv og menneskahandel. I Nepal er det også et stort problem at kvinner som for eksempel er enker ses på som onde hekser som støtes ut av samfunnet, og mye av arbeidet i gruppene rettes mot denne gruppen.
Skolegrupper for ungdom. Siste dag i felt møter vi ei jente på 16 år som forteller at hun etter å ha hatt en trening i en av Røde Kors sine Junior Circle grupper skrev et brev til broren sin. Han har, som så mange av de andre mennene i landsbyen, reist til India for å jobbe. Broren min ble så glad da han hørte om hvor mye jeg hadde lært, og han oppfordret meg til å virkelig jobbe hardt med å spre denne informasjonen. Men så fyles oynene hennes med tårer og hun får problemer med å fortsette historien. Tårefullt forteller hun at broren nå er sporløst forsvunnet og ingen har hørt fra ham på flere måneder. Det er med klump i halsen og dyp respekt for landsbyboerne og Nepal Røde Kors sitt arbeid vi tar fatt på hjemturen til vårt trygge hjem i Kathmandu, vel vitende om at vi har juice i kjøleskapet og er bare en taxitur unna deilig italensk pizza hvis vi vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar