Fra Kathmandu mot Himalaya – og tilbake igjen

Mat og familie. Dashain har åpnet mine øyne for hvor nært menneskene i dette landet er knyttet til mat og familie. Byen tømtes nesten for mennesker i løpet av feiringen fordi så mange reiser hjem til bygda si. På hvert et gatehjørne var det forhandlinger om matpriser og slakting av dyr – gjerne midt i gata, av barn som av voksne.

Tikka hos Rabina. Vi var så heldige å bli invitert hjem til Rabina, vår kontaktperson på distriktskontoret til både middag og til Tikka dagen etter. Tikka er de eldres velsignelse og gode ønsker til de yngre for det kommende året. Vi fikk Tikka av både moren og bestemoren hennes, og seremonien foregikk slik: Først fikk vi orange og en sort tikka øverst i panna. En kvast med grønt gress ble plassert i håret, et rødt bånd rundt halsen og 20 rupies i handa. Det er heller ikke slik at man kan gå fra noens hjem uten å ha fått noe å spise eller drikke, så den dagen ble det mye Dahl Bhat og cola.

3400 moh. Siden familie er førstepri i Dashain, og våre familier er hjemme i Norge, bestemte vi oss for at dette var en glimrende andledning for å ta vår første ferie. Og akkurat det angrer jeg ikke på et sekund. Vi tok turen til Pokhara, vestover i landet, og fra der dro vi på fire dagers trekking. Det var ubeskrivelig deilig å komme litt ut av dalen vi bor i og til frodig natur og høye fjell. For min del har jeg ikke vært så høyt oppe noen gang i mitt liv, den ene dagen klatret vi 1500 meter nesten rett opp. Den tredje dagen var det ingen kjære mor, men opp og hoppe før kl. 04:45, på med klær og frem med lommelykta for å løpe opp 500 meter for å se soloppgangen på en liten del av Himalaya – og for et syn – vi så 12 fjelltopper på 7000-8000 meter! Men denne turen var også en genial måte å få et lite innblikk i hvordan man lever livene sine på landsbygda – det går ingen veier og alt som man ikke dyrker selv må bæres opp enten på muldyr eller av en selv.

Tilbake igjen. Rommet vi sitter i har en grønnfarge som den leger har på frakken når de skal operere. Gjennom de tre store åpne vinduene her oppe i annen etasje overdøves vår tastaturklimpring av biltut, skråling fra den offentlige vannhenteplassen like under og slipelyder fra de titalls minifabrikkene som lager fantastiske religiøse statuer i messing. Vi har vår første arbeidsdag på distriktskontoret og er allerede langt inni planleggingen av workshops og møter med ungdommene. Herlig!